Jeg og Steinar var booket til å fly og «spikre» på Bardufoss under sykkelløpet Arctic Race of Norway sin etappe som sluttet på Bardufoss flystasjon 11. august. Forsvaret hadde bestemt å samtidig vise frem mye av sitt materiell denne dagen. Det lå an til en folkefest på Bardufoss! Turen opp ble i utgangspunktet kansellert på onsdag grunnet dårlig værutsikt. Steinar besluttet da å ta rutefly opp da han hadde forpliktelse som speaker. Vi ville heller ikke risikere å komme nesten frem, siden de da også ville vært uten speaker.

 

Torsdag morgen var metrologen fortsatt dyster med tanke på å fly vårt langstrakte land på langs. Mye «vær» over det hele. Temporære meldinger på skyer ned i 700 fot og dårlig sikt i byger låt ikke så fristende. Allikevel kjører jeg nedover til Geiteryggen på spekulasjon. Ved lunchtider er metten mer positiv. Når jeg også snakker med met-tjenesten i Tromsø så er han mye mer positiv, og «lover» 2000 fot skydekke og ikke mer regnbyger enn det man kan komme seg rundt/forbi.

 

Jeg hiver meg rundt og pakker i flyet sammen med Marian. 10 liter olje pakkes. Jeg skal fly alene, men har avtalt å dra sammen med Torp-Harvarden som skal flys av Anders Haakensen. Disse står på Kjeller. Jeg tar av fra Geiteryggen og sender dem sms når jeg krysser Oslofjorden. Jeg flyr en downwind på Kjeller idet de tar av, og joiner dem på høyre ving. Vi flyr ut øst av Gardermoen og setter direkte kurs for Værnes. Jeg prøver ut fueltransfer fra ytre tanker og det funker bra. Jeg bretter om kart og banner over størrelse på disse…

 

Været er fint, og stemningen er høy. Etter 2:15 (fra Geiteryggen) er vi på Værnes der vi tømmer kroppens tank og fyller flyets. Anders har også handlet inn baguetter og drikke som inntas. Vi sjekker vær, og det er greit. Etter 40 minutter er vi videre med kurs for Bodø. Torp-Harvarden har ikke så store fueltanker, og må lande Bodø før Bardufoss. Litt mer tråkling blir det oppover forbi en og annen liten byge, men ikke noe å svette av. Langs kysten hele veien, og innom alle småflyplassene på frekvens for å fly igjenom sonene deres. Noen vil også ha egne Squawks for passeringen. Fjellene går fra å være runde på toppen til spisse. Mange topper står opp i skyene. Skydekkehøyden er grei, 2000 fot som lovet. Flytid 1:45 ved landing Bodø.

 

I Bodø blir vi innhentet av Bendik fra Lista i sin Extra. Også her sjekkes vær grundig med alle tilgjengelige kilder. Jeg toppet alle fire tanker i Trondheim, og tenker ikke å fylle mer her – de ytre tankene må jo være tomme neste dag om det skal flys akro… Bendik sier vi må belage oss på å fly inn Solberfjorden og ikke direkte fra Narvik i innlandet grunnet skydekket lokalt. Han har årevis med erfaring fra Lynx der oppe, og en kar vi hører på! Avgang 20:55 fra Bodø og oppover videre langs kysten. Litt sliten i «pappen», men spenningen stiger etter hvert som det virker som vi virkelig skal komme frem! Bendik har rett. Innlandet er «tett», men Solbergfjorden ser også dessverre ut som et endeholdeplass. Fra Sørreisa ser det tett ut, og jeg føler meg sliten. Skal vi virkelig måte snu inne i kontrollsonen til Bardufoss? Men vips så brenner banelysene igjennom og vi er jo på finalen! Null stress, slipper frem Harvarden ved å gjøre en 360 og lander etter. Siste skvett av ytre tanker overføres indre tanker på finale, yes! 22:05 på bakken og fornød med dagens innsats! Der står jommen Steinar og smiler også! En øl og så finne puta…

 

Siden jeg har forsynt meg grovt med flyvning denne turen foreslår jeg at Steinar flyr på stevnet dagen etter, begge turer: Ett akrodisplay og ett formasjons/tail chase display med Harvarden. Stevnet er faktisk topp! F-16, Hercules, Orion, Bell 412, NH90, Safari er på plass, foruten Bendik og Extraen. Innimellom går sykkelløpet i mål på rullebanen, og det var minst like kult. Store og proffe TV-team på plass med «berømtheter» og allting. Gøy å si hei! Stevnet fortsetter så med kjempeformasjon med alle flyene. 14 i lag! Det må være ny rekord! Morsomt også å sette Eastern Warbirds of Norway på kartet helt i nord.

 

Det blir to øl i messa og juging i baren. Vi får gjenfortalt mid-air mellom Orion og Su-27 fra en om bord, fy flate! Vi hører også om innføring av «silent scramble» i Bodø. Grunnet den lokale spionen, sluttet de å ringe alarm når de scramblet. Det er heller ikke noe snakk på radioen. Tidligere varslet spionen russerne, som rakk å snu før nordmennene rakk å avskjære dem. En kar i messa landet med F-5 i Bodø, og fikk beskjed om å dra seg «extreme right» på rullebanen under utrulling. Ingen tid til spørsmål, og grunnen kom raskt: To F-104 raser forbi med et svisj i motsatt retning! De er på vei etter russerne…

 

Steinar har reist ned med rutefly. Litt spenning knytter seg til hjemreisen da værmeldingene er dårligere. Man «må» jo ikke fly, men føler samtidig at man gjerne vil hjem også… Men lørdag kommer og været er fint lokalt på Bardufoss. Frokost 07, avgang 08. Alt er gjort klar dagen før med flyene.

 

Snart kommer skyene og så motvinden. Jeg ligger litt bak Harvarden og tar et bilde av fjellene. Hva pokker er det for et nydelig fjell som stikker opp? Karakteristisk, ulikt… Står opp som en skrutrekker i landskapet. Nydelig! Det var jo selvsagt vårt nasjonalfjell Stetind! Når jeg kikker opp er Harvarden vekk. Kamuflasjemalingen hans virker! Pokker! Vi er på Narvik sin frekvens, og jeg skjønner han har brukket ut mot kysten, som vi hadde snakket om. Men der ute er det jo veldig grått…?? Hm, jeg fortsetter sørover alene litt lengre inn i landet. Bendik raser forbi enda lengre øst i sin lille røde «reke»-racer.

 

Det kjennes bra å ha kart på mobilen som viser hvor du er. USB-kabel lader telefonen fra flyet, det er luksus! Jeg holder allikevel tommel på papirkartet nedover. Skal overleve med bare papir også... Motoren går fortsatt som en klokke med dønn stabile verdier. Jeg begynner virkelig å bli glad i ‘HDA! Fuelreserve gir deg også en ekstra trygghet. Tenk å fly rundt her med kritisk drivstoffbeholdning... Jeg overfører fuel, men gjør et mentalt regnskap om hvor mye jeg har overført. Jeg kjørte typisk 20 liter over i hver sin tank om gangen. Jeg passer på temperatur på sylindre og olje og finjusterer spjellene etter temperaturen ute. Bruker friksjon på hendlene for å hindre at de kryper. Vi har mye motvind, men ikke så mye som de meldte (40 kts i kastene sa de, men det var det ikke. Men 20 i nesa var det minst etterhvert).

 

Været begynner å bli en «faktor». Det ser virkelig tåkete ut langs kysten. Mon tro hva turen vil bringe? Og riktignok… Harvarden melder at han snur. Jeg melder bedre vær lengre øst på radioen, men han hører meg for dårlig. Jeg sender sms til pax’en hans med samme melding. De flyr nord, øst og så syd igjen etter meg. Planen om å gå kysten til Bodø blir det ikke noe av. Jeg kommer meg inn fjorden ved Røsvik til Fauske i 500 fot. Det virker fortsatt forsvarlig å fortsette da sikt er god. Bendik har fløyet igjennom to minutter før og er på vei inn Saltstrømmen, hører jeg. Tårnet sier han har bedre vær inne hos seg. Bendik er tydeligvis i litt «grums» på vei inn. Men han lander og alt er vel. Strekket fra Fauske til Bodø blir interessant, i tett regn og lave skyer. 500 fot høyde, men ikke dårligere sikt enn at jeg ikke ser igjennom bygene, såvidt. Jeg har kjenning på horisont og på topografi i grauten. Det klarner heldigvis opp på finalen, og det er en lettelse å se lysene på banen.  Det blåser nå friskt, og det skummer på bølgene under meg. Jeg venter med å sette ut hjulene på kort finale. Maskinen stopper når jeg lander og jeg takser «første høyre» umiddelbart etter terskelen etter 1:30 tur.

 

Vi fueler og det bøtter ned. Vi setter oss alle i en liten briefingbrakke, spiser mat og drikker brus. Vær blir sjekket igjen. Fjellene i syd forsvinner i tåka. Pokker! Fronten som går fra SV til NØ er fortsatt ikke helt igjennom. Den ligger langs hele landet ned til Værnes. Vi ser på værmelding, ringer met og ser på webkameraer fra ruten. (Mye bra teknologi å innhente informasjon fra!). Vi blir på bakken i to timer før vi prøver oss på neste strekke. Kommer vi oss til Værnes, er vi så godt som i mål – tror vi (dummingene). Værmelding sørover sier jo «bra».

 

Det blir kystveien nedover og innom «alle» flyplassene. Jeg hadde for turen skrevet ut flyplasskart for de tenkelige stoppene mine. Men jeg hadde også skrevet ut et luftrom-kart som viser de ulike «Norway» områdene og deres frekvenser. På dette kartet noterte jeg ned flyplassene sine frekvenser også. På den måten kunne jeg ha oversikt over hvilken frekvens som kom som neste, og allerede ha lagt inn denne som «standby». Dette var et lurt triks. Radioen fungerer tidvis dårlig, og det er kjipt å ikke klare å høre frekvens som blir oppgitt. Vi var igjennom 19 frekvenser hver vei… Bare én frekvens skjønte vi ikke "hvor kom fra".

 

Vi kommer oss inn til Trondheim direkte uten å måtte gå ut til Ørlandet. Fronten har passert Ørlandet som nå er CAVOK. På Værnes henger det neppå og regner. Vi lander etter 2:10 i luften (mot 1:45 opp…), fueler og spiser brødskive. Det demrer for oss at her blir vi nok litt. Jeg ringer tårnet og spør om vi kan parkere ved terminalen og komme inn. De svarer med å sende en bil for å hente oss! For en service! Som våte katter detter vi ned i hver vår stol på Starbucks, drikker kaffe og kjøper oss noe varm mat.

 

Været sjekkes, og det klarner sakte med sikkert opp. Vi blir kjørt til flyene, spenner oss fast og fyrer opp for siste strekke. Det kommer en byge i avgangen, men snart er vi over fjellene. Vi legger kursen øst for en ny byge. Vi tar sikte på Østerdalen, men blir tvunget østover ned Gauldalen. Men denne er jo 30 grader av ønsket kurs. Vi går på 123,5 og rådslår. Neste avstikker sydover ser grei ut, og vi er enige på å prøve nedover der. Jeg går bak i "trail"-formasjon for å gi Harvarden full manøvreringsmulighet om han vil snu. Veivalget fungerer. Nå må vel været snart være over? Det er et nydelig syn å ligge på vingen til Harvarden over fjellet allikevel. Motoren putrer betryggende. Jeg hadde ikke antydning til forgasserising, men kjørte på forgasservarme et par ganger for å sjekke. Harvarden derimot hostet en gang...

 

Været nedover klarner opp, men blir aldri «bra». Det henger igjen tåkedotter og det går byger "overalt" etter fronten som har passert. Forbi Gardermoen går det en skikkelig byge i vest, den hadde jeg ikke prøvd meg igjennom. Jeg henger på vingen til Harvarden frem til Kjeller før jeg bryter av og sier hadet… Over Oslo, kikker på huset hjemme, og setter kursen for Drammen. Mer skyer og regnbyger. Skal det ikke ta en ende?

 

Setter kurs for Siljan, men rynker på nesa… Her må jeg ned i høyde. Man ser jo ikke om man kommer igjennom om man ligger for høyt. Egentlig ikke byge, men lave dotter som «henger i terrenget». Nei, F… Dette går ikke! Det blir for dumt. Bånn gass, snu og opp igjen i fornuftig høyde. En helt klar felle som var lagt for meg… Det finnes stein i slike tåkedotter. Veldig lærerikt å oppleve fra første rad… Farris var allerede tastet inn som mulig neste frekvens, og Torp ansett som mulig endestopp. Men himmelen er jo tidvis blå over… Jeg snur igjen på riktig kurs og stiger over dottene i stedet. Vips så ligger dalen foran meg og jeg kan skimte Geiteryggen der fremme. Helt klart våt etter tunge regnbyger. For en lettelse å lande etter 2:20 i lufta. En stykk svett flyger jubler når Marian kommer ut av døren for å hjelpe! Yes! Steinar kommer også, og alt er bare kos.

 

Jeg fløy i alt 11 timer og 10 minutter og ganske nøyaktig 2500 km på de to dagene. I tillegg fløy Steinar 0:50 der oppe. For transportetappene brukte jeg 701 liter fuel og 14 liter olje. Ergo 63 liter fuel og 1,2 liter olje i timen. Jeg lå på høy cruise (ca 7 og 70-75%) for å holde følge med Harvarden (245-250 km/t) mens han trakk av litt. Varme tanker går til Håvard som har holdt maskinen i så flott stand! Neste gang tar jeg gjerne imot litt bedre vær, og helst en i baksetet som kan være med å dele opplevelsen.

 

Takk for turen!

Erling